Til tross for at folk kan være ganske kjipe, trenger vi hverandre.

Det sies gjerne at Gud skapte oss til fellesskap. Jeg sier det ofte selv, og klart jeg tror på det, men det virker ikke alltid innlysende at mennesket er skapt for kjærlighet og samhold når vi samtidig er så ivrige på å stride mot hverandre. Enten man snakker om kjekling i kommentarfelt, bitre familie­feider eller krig mellom nasjoner. Selv når det ikke oppstår direkte konflikter, er det likevel ikke gitt at vi helt finner tonen med hverandre. Og finner vi tonen, kan den fort mistes igjen.

Kjærlighet kan dekke over mange synder­, men med tanke på hvor slitsomme og irriterende folk kan være, trengs det virkelig overnaturlige mengder av denne kjærligheten for å holde ut i varige relasjoner. Ja, mange av oss nikker samtykkende når vi hører Jean-Paul Sartres ­berømte ord: Helvete er de andre. Helvete er andre­ mennesker. Skjønt er ikke alternativet noe bedre, for uten hverandre blir vi ensomme.

Aldri alene

Jeg sier gjerne at jeg trives i mitt eget selskap, men det er kanskje ikke helt riktig, for det kommer an på hvor bokstavelig man skal tolke det. Jeg kan sitte i et mennesketomt rom og likevel føle meg omsluttet av kjærlighet. Tror man på Gud, er en aldri alene. Skjønt er ingen egentlig alene, for om Gud finnes, omslutter han oss alle, enten vi vet det – og enten vi liker det – eller ikke.

Jeg har trodd på Gud så lenge jeg kan huske. Han er så selvfølgelig for meg at det føles litt teit å si at jeg tror på ham, for han virker ikke noe mindre levende for meg enn menneskene i livet mitt. Visst har jeg gjennom årene hatt forskjellige forestillinger om hvem og hva Gud er, men han har alltid vært der i min bevissthet som herre og beskytter. Som en som til enhver tid ser og elsker meg. Som min venn. Så må jeg ærlig innrømme at det har variert hvor mye jeg selv har pleiet det forholdet gjennom årene, men Gud har heldigvis vært trofast. Mer trofast enn en bror, som det står i Ordspråkene.

En synd?

Av denne grunn har det vært med en viss bekymring jeg i perioder har følt meg ensom. Jeg har lurt på om det var en synd, om Gud ikke burde være nok for meg? Andre har derfor måttet minne meg på at Gud ikke bare skapte oss til fellesskap med ham, men også til fellesskap med hverandre. Påminnerne finnes også gjennom hele Bibelen: Adam får Eva fordi det ikke er godt for mennesket å være alene, Forkynneren sier en tvetvinnet tråd ikke ryker så fort, Jesus ber oss elske hverandre (og ber dessuten om at disiplene samles to eller tre for å be i hans navn), og Paulus sier vi er hverandres lemmer.

Jeg blir også minnet om at Jesus innimellom var ensom. Aller mest på korset der han roper ut til Gud: Hvorfor har du forlatt meg? Jeg kan også tenke meg at han kjente seg ensom da han natten før ba disiplene våke sammen med ham, bare for å oppdage at de sovnet. Og ikke bare én gang! Eller tenk bare på alle de til­fellene der han talte til dem og merket at de faktisk ikke forstod bæret.

Brutte forventninger 

Akkurat det er nok en allmennmenneskelig erfaring, ord som ikke når inn til dem man snakker­ med, selv om de gjør sitt beste for å forstå. Da kan man føle seg ensom i selskap av andre. Ja, faktisk viser det seg at ­ensomme mennesker ikke tilbringer mer tid alene­ enn andre mennesker. Det lærte jeg av Lars Fr. H. Svendsens bok Ensomhetens filosofi. Svendsen sier at ensomhet er en subjektiv opplevelse av mangel på tilfredsstillende relasjoner, enten det da dreier seg om for få relasjoner, eller at de eksisterende ikke gir den nærheten man har behov for. Det er en smerte av brutte forventninger. Det er en smerte av en tilstand som forteller en hvor ubetydelig man er i det store bildet, for i andres nærvær finner vi bekreftelsen på vår verdi som menneske.

Men i smerten finnes et glimt av håp, for ensomheten sier noe om hvordan vi er innrettet. Til tross for at folk jo kan være ganske kjipe, og til tross for alle konfliktene­ vi roter oss opp i, trenger vi hverandre­. Vi er skapt slik.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 31. juli 2020.