I Dagbladets Magasinet denne uka leser jeg et portrettintervju med Ingeborg Moræus Hanssen, den utmerkede tidligere kinosjefen i Oslo. Men en informasjon gir igjen påminnelse om at vi lever i en by hvor klasseforskjellene rår. Det heter:

"I januar flyttet ektemannen til Kajalund sykehjem noen kilometer lenger vest i Oslo.

- Der bor han i et praktfullt rom, fordi vår sønn Harald, som har en sjenerøs økonomi, fant ut at han ville gi sin far det vakreste sykehjemsrommet i kongeriket Norge. Med designede gardiner og tepper og puter og et fabelaktig Bang Olufsen-anlegg. Han er pen i tøyet, og er omgitt av faste pleiere."

Sånn er den Fr.P-styrte kommunen for den som har penger. Den bemidle kan kjøpe seg plasser på et privat sykehjem.

Men mange opplever også en annen virkelighet: den stengte sykehjemsdør. Oslo kommune fastholdt før jul at Solveig Strandli på 93 år skulle sendes hjem fra Diakonhjemmet sykehus til tom leilighet. Kommunen avslo søknad om sykehjemsplass. Solveig er nesten blind og hører minimalt. Hun ble innlagt på Diakonhjemmets sykehus etter et fall, og er ikke i stand til å klare seg selv. Datteren, Eli Aall, sitter i rullestol og er for tiden på Sunnaas sykehus. Solveig har ingen andre pårørende."

Sånn er det i et klassesamfunn.